Hvalross (Odobenus marinus)

Nærbilde av en Hvalross som stikker hodet opp av havet.
Foto: Stein Ø. Nilsen / Norsk Polarinstitutt

Hvalrossbestanden på Svalbard ble nesten utryddet ved jakt for flere hundre år siden og den er fortsatt rødlistet (Sårbar). Tellinger på liggeplasser viser at bestanden er i vekst.

Hva overvåkes?

Bestand på Svalbard

Laster graf ...

På 1980- og 1990-tallet ble observasjoner til bestandsestimater gjennomført fra land eller skip, og observasjonene var spredt over noen uker eller måneder. Data fra 2006 og 2012 er basert på antall dyr på flybilder og tellingene er korrigert for andelen dyr i vannet på tidspunktet for tellingen.

Status og trend

En gang var hvalross en svært tallrik art i Svalbardområdet, men med uregulert beskatning i 350 år ble den så godt som helt utryddet, før den ble totalfredet i 1952. Born (1984) sammenfattet observasjoner av hvalross i Svalbardområdet fra 1954 til 1982 og konkluderte med at rundt 100 dyr oppholdt seg der om sommeren, og at tallene hadde økt siden 1970. I 1993 ble 741 hvalross observert ved Svalbard, basert på tellinger av et maksimum antall dyr ved flere liggeplasser, foretatt fra fly og langs land fra august til oktober (Gjertz & Wiig 1995). Det er dokumentert av flere studier at hvalrossene ved Svalbard en del av en større, felles Svalbard-Frans Josefs Land-populasjon. Basert på dette faktum og en forutsatt lik kjønnsfordeling, foreslo Gjertz & Wiig (1995) at denne populasjonen besto av minimum 1450 hvalrosser (alder 2+, pluss et ukjent antall kalver). Disse rapportene støttet det generelle inntrykket at en sakte oppgang var i ferd med å skje, basert på et økende antall observasjoner av hvalross på et økende antall liggeplasser i Svalbardregionen (Norsk Polarinstitutts Observasjonsdatabaser for Fauna og Sjøpattedyr). Kjønnsfordelingen innen Svalbardregionen var i løpet av tiårene mellom 1950- og 1990-årene blitt meget skjev. De fleste hvalrosser som kom tilbake til øygruppen var hanner; hunndyr ble strengt begrenset til kun å ha et fåtall liggeplasser i den nordøstlige delen av Nordaustlandet og utgjorde bare noen få prosent av bestanden. Dette står i sterk kontrast til at 33 % av bestanden under høstingen på 1800-tallet besto av hunner (Wiig et al. 2007).

Den første systematiske tellingen foretatt av Norsk Polarinstitutt ble utført i 2006 (Lydersen et al. 2008). Denne flytellingen dekket alle de kjente terrestriske liggeplassene i Svalbardområdet (79 totalt) i løpet av et kort tidsvindu (1.–3. august). Det befant seg dyr på 17 liggeplasser da
kartleggingen fant sted. Fotografiene av de aktive plassene viste 657 dyr. Et utstrakt adferdsdatasett fra dataloggere overført via satellitt ble brukt for å korrigere for dyr som befant seg i vannet da kartleggingen fant sted. Estimatet som kom frem var 2629 (95 % konfidensintervall: 2318–2998) hvalrosser.

Den andre tellingen i denne tidsserien ble fløyet i 2012, og det nye estimatet viser 3886 (95 % konfidensintervall: 3553–4262). 91 liggeplasser er nå registrert i Polarinstituttets database for terrestriske liggeplasser, og 24 av disse var i bruk da kartleggingen fant sted. 9 av de aktive plassene inneholdt hunner med kalver, i motsetning til kun 1 plass da kartleggingen i 2006 fant sted.

Årsaker

Hvalrossene var en gang svært vanlige på Svalbard, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen.

Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, og arten er å finne på den norske rødlisten over truede dyrearter. Antallet hvalross har vært stigende de senere årene, og de har gradvis begynt å bruke gamle liggeplasser på land hvor det ikke har vært sett dyr på mange årtier.

Tellingen fra 2012 viser at antall dyr på Svalbard øker.

Konsekvenser

I likhet med andre arktiske dyr som det historisk har vært drevet fangst på i en størrelsesorden langt ut over bestandenes bæreevne, kjenner vi ikke til hvor stor bestandene kan bli etter at fangsten opphører. Dette avhenger også av miljøets bæreevne.

Hvalrossen er mindre sårbar for endringer i havisens utbredelse enn en rekke andre dyr, men det betyr ikke at bestanden ikke kan respondere på de raske klimaendringene.

Om overvåkingen

Hvalrossbestanden på Svalbard ble fangstet til nær utryddelse for flere hundre år siden og er i dag fortsatt på rødlista, som sårbar. Artens distribusjon, antall og respons overfor klimaendringer, spesielt endringer i havis, må overvåkes.

Steder og områder

Forhold til annen overvåking

Overvåkingsprogram
Internasjonale miljøavtaler
Frivillig internasjonalt samarbeid
Relatert overvåking