Bestanden av vanlig uer i Barentshavet (Sebastes marinus)

Vanlig uer, fanget, i profil.
Foto: Havforskningsinstituttet

Vanlig uer er klassifisert som en truet art. Bestanden er lav og fortsetter å synke. De senere årene er det satt i gang tiltak for å bedre situasjonen.

Hva overvåkes?

Bestand i Barentshavet

Laster graf ...

Data fra Havforskningsinstituttets tokt og trålfiskeriene viser en klar reduksjon i bestanden av vanlig uer, og bestanden er nå på det laveste nivået som noen gang har vært målt.

Status og trend

Data fra Havforskningsinstituttets tokt og trålfiskeriene viser en klar reduksjon i bestanden av vanlig uer, og bestanden er nå på det laveste nivået som noen gang har vært målt.

Bestanden har hatt liten rekruttering siden sent på 1990-tallet. Det internasjonale havforskningsrådet (ICES) vurderer bestanden til å ha redusert reproduksjonsevne og at den nå er på et historisk lavmål. Vi har indikasjoner på noe bedre rekruttering i enkelte årsklasser etter 2003, men det er også en viss risiko for at noe av den registrerte yngelen tilhører den større snabeluerbestanden, siden artene er like av utseende på yngelstadiet.

Gitt den nåværende lave produksjonen av vanlig uer, forventes det at bestanden fortsatt vil være svak i mange år.

Årsaker

Vanlig uer påvirkes både av naturlige forhold som sjøtemperatur og forekomst av fisk som spiser uer, samt menneskelige aktiviteter, inkludert fiskeri.

Det internasjonale havforskningsrådet vurderer bestanden som svært svak, og anbefaler et totalforbud mot fiske, stengning av fiskefelt og streng regulering av bifangster.

Konsekvenser

Vanlig uer er klassifisert som truet på den norske rødlista fra 2015. Gytebestanden er svært svak og minker fortsatt. Hvis fangstene opprettholdes på siste års nivå (fem tusen tonn årlig) og rekrutteringen er på nivå med snittet for årene 2001-2011 tilsier modellen vi bruker at bestanden vil kollapse i nær framtid. Fra og med 2016 er det derfor innført forbud mot alt direkte fiske etter vanlig uer (bortsett fra et svært begrenset fiske med snøre), og det er innført strenge begrensninger for tillatt uunngåelig bifangst i andre fiskerier.

Det er viktig å opprettholde fiskeforbudet mot direkte fiske, og at tillatt grense for bifangst settes så lavt som mulig, inntil en klar økning i gytebestand og ungfisk er bekreftet.

Hvis uerbestanden forvaltes forsvarlig bør den kunne gjenoppbygges. Slektningen snabeluer er et godt eksempel på det. Hvor raskt dette kan skje vil delvis også avhenge av størrelsen på fiskebestandene som spiser uer.

Om overvåkingen

Bestanden av vanlig uer er på et lavt nivå på grunn av tidligere overfiske, og arten er klassifisert som sårbar i rødlisten over truede arter. Det er viktig å overvåke for å få gode estimater på bestandsstørrelsen, slik at vurderingene i forhold til bærekraftige fiskerier på sikt er riktige.

Vanlig uer lever på 100–500 meters dyp på kontinentalsokkelen, langs kysten og enkelte steder inne i fjordene. Arten er utbredt nord til nordvest for Spitsbergen. Som toåring er vanlig uer 10–12 cm, og vokser ca. 2 cm per år til den blir kjønnsmoden ved 11–12-årsalderen. Uer føder levende unger, noe som kalles yngling. Vanlig uer lever utelukkende av dyreplankton i de første leveårene, og går deretter over til krill, lodde, sild og torskefisk. Som byttedyr er småueren viktig føde for torskefisk og kveite.

Steder og områder

Forhold til annen overvåking

Overvåkingsprogram
Internasjonale miljøavtaler
Frivillig internasjonalt samarbeid
Relatert overvåking