Fjellrev (Vulpes lagopus )

Fjellrev på Svalbard
Foto: Stein Ø. Nilsen / Norsk Polarinstitutt

Verdens naturvernunion (IUCN) har utnevnt fjellreven som en av 10 "flaggskip-arter" for å belyse effekter av klimaendringer. På Fastlands-Norge har fjellreven rødlistestatus som "kritisk truet", mens bestanden på Svalbard har status som "livskraftig". Fjellreven på Svalbard er av kystøkotypen, mens fastlandets fjellrev er avhengig av lemen og mus. Fjellreven finnes over det meste av Svalbard, men totalantallet er ukjent.

Hva overvåkes?

Prosent av kjente hi med valper

Laster graf ...

Andelen av kjente hi som har valper i Kongsfjordenområdet varierer betydelig gjennom overvåkingsperioden, fra 0 til 100 %. Det antas at dette i stor grad skyldes variasjon i næringstilgang. Ved Kongsfjorden henter fjellreven mye av sin føde i og ved fuglefjellene. I Adventdalen/Sassendalen har en aldri opplevd å ha yngling i alle eller ingen av de kjente hiene. I overvåkingsperioden har andelen bebodde hi svingt mellom 10 og 48 %. Det antas at variasjonen i stor grad skyldes variasjon i tilgangen på næring. Hilokalitetene her spenner fra de som ligger nært fuglefjell til rene innlandshi.

Status og trend

Fjellrev er et rovdyr og en åtseleter på toppen av næringskjeden på Svalbard. Estimater for den totale fjellrevbestanden finnes ikke, men den er tallrik og påtreffes over det meste av øygruppen.

Fjellrevbestander som lever i områder uten smågnagere (lemen), er mer stabile enn på fastlandet hvor smågnagerbestanden påvirkes av sykliske lemenår. På Svalbard finnes ikke smågnagere utenom en lokal bestand av østmarkmus med varierende utbredelse på begge sider av artens kjerneområde i Grumantbyen. Som byttedyr er derfor smågnagere uten betydning på Svalbard.

Ynglebestanden av fjellrev overvåkes i to områder på Vest Spitsbergen og revebestanden er totalt sett relativt stabil. Data basert på levende fangst, observasjoner av rev og hiovervåking av fjellrev fra det ene området Brøggerhalvøya/Kongsfjorden (ca. 250 km2) i perioden 1990–2003 viser at det er lokale variasjoner i fjellrevbestandene også på Svalbard (Fuglei m. fl. 2003). I dette området er alle hiene lokalisert nær kysten.

Fra 1990 var bestanden av fjellrev sterkt økende i Kongsfjord-området med yngling i alle kjente hi sommeren 1995, etterfulgt av en brå nedgang høsten 1995. Bestanden holdt seg fortsatt lav i 1996 og 1997 hvor det ikke var yngling i noen av hiene, men den økte deretter og nådde et relativt høyt nivå (71 %) igjen i 2002. Ynglefrekvensen har etter dette variert årlig mellom 10 % og 70 %, men aldri med så dramatisk reduksjon som etter 1995. Et nytt godt reproduksjonsår fikk vi i 2014.

Selv om det ikke finnes gode bestandsestimater for hele Svalbard, er bestandstettheten i det andre overvåkingsområdet, Adventdalen/Sassendalen (ca. 900 km2), anslått til 1–1,5 rev per 10 km2. For periodene 1982–1989 og 1997–2001 varierte yngleaktiviteten og kullstørrelsen fra 4 til 7,5 valper (Eide m. fl. 2012). Her er hiene lokalisert langs kysten, samt i to store dalfører med ulik næringstilgang.

Kysthiene, som er lokalisert i tilknytning til næringsrike fuglefjell, var aktive med yngling i større grad enn hiene i de mer ressursfattige dalene (Eide m. fl. 2012). Sassendalen regnes som rikere, med tilgang på både gjess og reinsdyr, enn Adventdalen som kun har tilgang på reinsdyr (Eide m. fl. 2004). Dette bildet er noe mer nyansert i dag da kortnebbgås i økende grad hekker i de indre deler av Adventdalen.

Om lag halvparten av valpene ble produsert i hiene lokalisert langs kysten, mens resten av valpene, 30 % og 24 %, ble produsert i hhv. Sassendalen og Adventdalen. Det ble ikke funnet noen forskjell i ynglefrekvens mellom de to dalførene selv om det er forskjell i tilgang på næringsressurser.

Årsaker

Variasjonene i yngling fra Brøggerhalvøya/Kongsfjorden kan sees i sammenheng med økt tilgang på mat vinteren 1993–1994 på grunn av ekstrem nedising av reinbeitene fra nedbør i form av regn i desember 1993. Nedbøren som var lik årsgjennomsnittet for Ny-Ålesund, medførte stor dødelighet av rein og dermed mange tilgjengelige reinsdyrkadavre. Tilgangen på sommermat økte også på grunn av en voksende bestand av hvitkinngås i området.

Dette viser at i enkelte områder uten smågnagere kan det likevel være store variasjoner i fjellrevbestanden mellom år, spesielt innenfor lokale områder, som igjen kan påvirke produksjonen til lokale byttedyrbestander som for eksempel gjess. Årsaken til den brå nedgangen i fjellrevbestanden fra 1995 med null yngling i de to påfølgende årene er det ikke funnet noen forklaring på.

Andel aktive fjellrevhi med yngling per år varierer altså med mattilgangen vinterstid.

Dette er også vist i det andre området, Adventdalen/Sassendalen. Hilokalitetenes nærhet til sjøfuglkolonier, samt tilgang på reinsdyrkadavre om vinteren er bestemmende for antall aktive fjellrevhi med yngling. Dette skyldes større tilgang på og mer forutsigbare næringsressurser fra fuglefjellene langs kysten.

Variasjonen i yngling mellom år i innlandshiene var relatert til antall reinkadavre på tundraen. Siden det også var sammenheng mellom bruken av kysthiene og ynglefrekvensen i innlandshiene ser det ut til at tilgangen på kadavre vinterstid er den viktigste faktoren som driver bestandsdynamikken til fjellrev på Svalbard.

Grunnen til at det ikke var forskjell i ynglefrekvens mellom de to dalførene, til tross for forskjell i tilgang på næringsressurser (gjess og reinsdyr versus kun reinsdyr), kan skyldes at produksjonen av valper bestemmes av mattilgangen på senvinteren før valpene fødes. Både sjøfugl og reinsdyrkadavre, som begge påvirker ynglefrekvensen til fjellrev, er tilgjengelig tidlig i revens ynglesesong (før valpene fødes), mens de migrerende gjessene ankommer Svalbard omtrent når valpene fødes og får således ingen innvirkning på ynglefrekvensen.

Konsekvenser

Det er lite sannsynlig at forekomst av sjøfugl og reinsdyrkadavre er avhengig av tetthet i revebestanden. Derfor er det grunn til å tro at bestandsdynamikken til fjellrev på Svalbard er drevet av såkalte «bottom-up»-prosesser, dvs. at fjellrevdynamikken reguleres nedenfra i næringskjeden fra planter til plantespisere.

Plantespiserne påvirkes av klima via økt frekvens av "regn-på-snø-hendelser" med påfølgende ising av tundraen som gjør beiteplantene utilgjengelige og som resulterer i økt dødelighet hos reinsdyr og økt tilgang av reinkadavre.

Med fjellrevens funksjon som rovdyr og åtseleter på toppen av næringskjeden i tundraøkosystemet, vil økt revebestand ha stor påvirkning på hekkesuksessen til bakkehekkende fugl som gjess og ryper, samt hekkende sjøfugl i fuglefjellene. Selv om den økende gåsebestanden som hekker på Svalbard ikke ser ut til å være avgjørende for ynglefrekvensen hos rev, så vil den økte mattilgangen i hiperioden være potensielt viktig for sommeroverlevelsen til valpene.

Vinterklimaet på Svalbard med mildværsperioder og nedbør i form av "regn-på-snø" har vist seg å synkronisere alle plantespiserne i økosystemet – rype, rein og østmarkmus (Hansen m.fl. 2013). Redusert tilgang på næring pga. nedisede beiter gir økt vinterdødelighet og dårligere ungeproduksjon.

Mens reduksjonen i bestandene hos de tre plantespiserne kommer helt synkront og i takt med regnværsvintrene, kommer nedgangen i fjellrevbestanden med ett  års forsinkelse. Dette skyldes i hovedsak at stor dødelighet av rein én vinter som regel etterfølges av lavere dødelighet og færre kadavre neste vinter fordi svake dyr har blitt luket ut av bestanden (Hansen m.fl. 2013).

Om overvåkingen

Fjellrev er en av tre  pattedyrarter som lever hele året på Svalbard, og er utbredt over det meste av øygruppen.

På Bjørnøya er fjellreven totalfredet. Her var det sporadisk forekomst frem til 2005. Siden er den funnet ynglende nesten årlig.

Fjellrevbestanden på Svalbard overvåkes av flere grunner:

  1. Den er en viktig topp-predator som har stor påvirkning på prosesser i økosystemet.
  2. Fjellrev har vært fangstet i flere hundre år og fangsten drives fortsatt årlig. Overvåkingen er viktig for å gi forvaltningsråd om effekten av fangst og om bestandstrenden indikerer at fangsten er bærekraftig.
  3. Fjellrev er en viktig hovedbærer av zoonoser (dyreoverførte sykdommer/parasitter til mennesker) som rabies, parasittene toxoplasmose og fjellrevens dvergbendelmark Echinococcus multilocularis. Overvåkingen av frekvensen av disse i fjellrev er et helseanliggende.

Steder og områder

Forhold til annen overvåking

Overvåkingsprogram
Internasjonale miljøavtaler
Frivillig internasjonalt samarbeid
Relatert overvåking