Svalbardrype (Lagopus muta hyperborea)

Svalbardrype
Foto: Øystein Overrein / Norsk Polarinstitutt

Svalbardrypa er den viltarten som det høstes flest av på Svalbard. Kunnskap om størrelse, utvikling og årvisse variasjoner i bestanden er mangelfull. For å sikre en bærekraftig forvaltning, må slik kunnskap skaffes. Med bakgrunn i klima, vegetasjon og snøsmelting, er det antatt at hekketettheten av svalbardrype er høyest i dalførene på sentrale deler av Spitsbergen. Her foregår også det meste av jakten.

Hva overvåkes?

Tetthet av stegg i utvalgte overvåkingsområder

Laster graf ...

Tettheten av territoriehevdende stegger har variert mellom 1,21 og 4,92 stegger per km² gjennom overvåkingsperioden. Materialet er ikke analysert for statistiske trender.

Status og trend

Fjellrypene på Svalbard opptrer i lave tettheter, og om våren finnes 1–3 stegger pr. km2 før hekkesesongen starter. Bestanden varierer også svært lite mellom år (± 1 stegg pr. km2) og dataene viser så langt ingen spesiell trend.

Fjellryper andre steder har sykliske variasjoner som opptrer med 6–10 års mellomrom. Det er foreløpig ikke funnet noen syklisitet i tetthet hos svalbardrypene, men tidsserien er ikke lang nok til å gjøre robuste konklusjoner.

Gjennom å utvikle en habitatmodell for rype er det fremskaffet kunnskap om fordelingen av egnede hekkehabitat for svalbardrype på Spitsbergen. Både egenskaper ved vegetasjonen og terrenget har betydning for områdets egnethet som hekkehabitat. De beste områdene finnes i relativt smale soner litt opp i fjellsidene med sørlig/vestlig eksposisjon og rikelig med reinroseheier.

Gode habitater for rypene viste seg å være svært begrenset og bare < 3 % av landarealene var av god kvalitet. Tilgang på egnede hekkehabitater ser således ut til å være en begrensende faktor for bestanden av svalbardrype.

Gjennom et pilotprosjekt har vi påvist at vintertrekk skjer i månedsskiftet september–oktober, men det er uklart hvilken betydning dette har for forvaltningen av jakten.

Årsaker

Det er foreløpig ikke lange nok tidsserier til å fange opp trender i overvåkingsdataene, men noen hovedfunn er at svalbardrypene finnes i lave tettheter og at egnede hekkehabitater er svært begrenset.

Dette i seg selv gjør rypene på Svalbard sårbare og flere forhold kan være bestemmende for deres sårbarhet. Dette kan for eksempel være direkte klimaeffekter knyttet til endringer i starten på vekstsesongen for viktige beiteplanter, konkurranse med sterkt økende bestander av kortnebbgås, og mer indirekte effekter via kadavertilgang og predasjon fra fjellrev.

Konsekvenser

Svalbardrype kan være sårbare for endringer i klima fordi de kan tape i konkurransen om viktige beiteplanter med økende gåsebestander. Rypene kan også være utsatt for en «mismatch» mellom fenologisk utvikling av beiteplanten harerug, og tidspunkt for rypekyllingenes klekking.

Predasjonstrykket fra fjellrev er avhengig av bestandsutviklingen til gås og rein. Den er relatert til klima. Vi har vist at vinterklimaet på Svalbard med mildværsperioder og nedbør i form av regn på vinteren synkroniserer hele samfunnet av planteetere på Svalbard – rype, rein og østmarkmus. Nedisede beiter gir økt vinterdødelighet og dårligere ungeproduksjon pga. redusert tilgang på næring. Reduksjonen i bestandene hos de tre planteeterne kommer helt synkront og i takt med regnværsvintrene.

Om overvåkingen

Svalbardrypa er en stedegen underart av fjellrype og den eneste plantespisende fugleart som overvintrer på Svalbard.

Det er en jaktbar art, som det har vært drevet utstrakt jakt på nesten uten kunnskap om bestandens størrelse eller status i tid og rom. Årlig felles det mellom 500–2000 ryper på sentrale deler av Spitsbergen og i fangstområdene nord på Spitsbergen.

For å sikre en bærekraftig og langsiktig forvaltning av arten, er det nødvendig å fremskaffe kunnskap om bestandens størrelse, variasjon og utvikling i tid og rom.

Rypesteggene ankommer hekkeområdene i slutten av mars. Territoriegrensene settes ganske raskt etter ankomst og etableres hovedsakelig i løpet av april. Hekkebestanden kan uttrykkes som antall territorier som benyttes av par eller stegg uten høne.

Svalbardrypa er en lavtetthetsart (1 til 3 stegg pr. km2 før hekkesesongen starter) med svært lite variasjon mellom år (± 1 stegg pr. km2) og dataene viser så langt ingen spesiell trend. Gode hekkehabitater er svært begrenset og habitatmodeller har vist at < 3 % av landarealene har god kvalitet. Tilgang på egnede hekkehabitater ser således ut til å være en begrensende faktor for bestanden av svalbardrype.

Steder og områder

Området ligger innenfor Nordenskiöld Land og Sabine Land, og er på om lag 1000 km2.

Forhold til annen overvåking

Overvåkingsprogram
Internasjonale miljøavtaler
Frivillig internasjonalt samarbeid
Relatert overvåking