Miljøgifter i isbjørn (Ursus maritimus)

Nærbilde av to isbjørnunger som stikker hodet opp over ryggen til moren, som ligger på bakken. Bak isbjørnene er det snø- og isformasjoner.
Foto: Jon Aars / Norsk Polarinstitutt

Miljøgiftbelastingen i isbjørn på Svalbard er dominert av fettløselige organiske miljøgifter, deres nedbrytningsprodukter (metabolitter) og perfluorerte forbindelser. Isbjørn er utsatt for høye nivåer av miljøgifter som er tungt nedbrytbare og øker i konsentrasjon oppover i næringskjeden. Overvåkingen viser en betydelig nedgang av fettløselige organiske miljøgifter som er regulert internasjonalt.

Hva overvåkes?

Stabile organiske miljøgifter

Laster graf ...

Figuren viser nivåer av HCB (heksaklorbenzen), og HCH (beta-heksaklorsykloheksan) og DDE målt i blodplasma av voksne isbjørnbinner fra Svalbard i perioden 1992–2014. Årlig nedgang for HCB og DDE er 2 og 6 %, men HCH viser ingen trend.

Laster graf ...

Figuren viser nivåer av den bromerte flammehemmeren BDE-47 målt i blodplasma av voksne isbjørnbinner fra Svalbard i perioden 1997–2014. Årlig nedgang er 4 %.

Laster graf ...

Figuren viser nivåer av PCB-153 og oksyklordan målt i blodplasma av voksne isbjørnbinner fra Svalbard i perioden 1992–2014. Årlig nedgang er 4–5 %.

Laster graf ...

Figuren viser nivåer av de perfluorerte forbindelsene PFOS (perfluorooktansulfonat), PFNA (perfluorononanoat) og PFUnDA (perfluorundekanoat) målt i blodplasma hos voksne isbjørnbinner på Svalbard i perioden 2000-2014. For PFOS, er årlig nedgang 14 % mellom 2003-2009  og etter 2009 er det ingen trend. PFNA og PFUnDA øker henholdsvis 2,5 og 2 % per år.

Status og trend

Overvåking av isbjørn viser at konsentrasjonene av fettløselige organiske miljøgifter (PCB-153, DDE og oksyklordan) har gått ned 4–6 % per år mellom 1992 og 2014. Dette er i samsvar med de trendene man ser i andre arktiske dyr, og er en bekreftelse på at internasjonale reguleringer av disse stoffene har vært vellykket.

Nivåene av HCB i isbjørn fra Svalbard viser også en nedgang i denne perioden. Den årlige nedgangen har vært 2 % mellom 1992 og 2014.
Den bromerte flammehemmeren BDE-47 har vært analysert siden 1997. Nivåene av BDE-47 viser nedadgående trend på 4 % per år hos isbjørn fra Svalbard i perioden 1997–2014.

De fleste studiene på dyreliv fra Svalbard og andre steder i Arktis viser også at de gamle, klassiske miljøgiftene som PCB, DDT, klordaner og HCH minker. En nylig studie fra Øst-Grønland viser at nivåene av PCB og de bromerte flammehemmere (hovedsakelig BDE-47) i isbjørn har økt de siste årene. I isbjørn fra Canada har nivåer av DDE og klordaner gått ned fra tidlig 1990-tall fram til perioden 2005–2008, med unntak av i noen områder. Trender for andre stoffer i isbjørn fra Canada varierer.

PFOS nivåene har gått ned i isbjørn med 14 % per år i perioden 2003-2009, men siden 2009 har PFOS-nivåene vært stabile. Nivåene av PFNA og PFUnDA har derimot økt 2.5 og 2% per år i perioden 2000-2014.

Isbjørn fra Svalbard er blant de isbjørnpopulasjoner med høyest nivåer av miljøgifter blant de europeiske og nordamerikanske populasjonene i Arktis.

Årsaker

Hovedårsaken til nedgang i nivåene av de fleste såkalte gamle organiske miljøgiftene i isbjørn, er at produksjonen og bruken av stoffene er regulert nasjonalt og internasjonalt.

Arbeidet med å regulere PCB og klorerte plantevernmidler startet på slutten av 1970-tallet, og det internasjonale forbudet mot stoffene trådte i kraft i 2004 gjennom Stockholmkonvensjonen. Hovedkildene til utslippene av disse stoffene har derfor stoppet opp.

Årsaken til at stoffene fremdeles finnes i miljøet er at de er stabile, og at de sirkulerer og oppkonsentreres i næringskjeden.

Produksjon og bruk av de nyere miljøgiftene som BDE-47 og PFOS har blitt begrenset de siste 15 årene. De ble inkludert i Stockholmkonvensjonen i 2009. Stabile konsentrasjoner av PFOS siden 2009 tyder på at det marine miljøet på Svalbard fortsatt er utsatt for PFOS som transporteres sakte med havstrømmer. Økende nivåer av PFNA og PFUnDA er trolig knyttet til produksjon og bruk av disse stoffene og deres forløpere (f.eks fluorotelomerer). PFNA og PFUnDA er regulert på nasjonalt nivå i noen land, men stoffenes forløpere er ikke regulert per i dag.

Konsekvenser

Nivåene av miljøgifter er fremdeles høye i isbjørn. Effekter av miljøgifter i isbjørn har vært mest studert på bestander fra Svalbard og Øst-Grønland.

Funnene tyder på at miljøgiftbelastningen påvirker immunforsvaret, noe som gjør isbjørnen mer mottakelig for smitte og sykdom. Høye nivåer av miljøgifter i isbjørn har også vært knyttet til forstyrrelser i balansen mellom hormoner som er viktige for reproduksjon, utviklingsprosesser og energimetabolisme.

Videre har studier av isbjørn fra Øst-Grønland koblet høy eksponering for miljøgifter til reduksjon av størrelsen på kjønnsorganer, beinskjørhet og endringer i lever og nyre. Miljøgifter har også evne til å forstyrre fettlagringsprosesser hos isbjørn.

Isbjørn har også høye nivåer av PCB-metabolitter. Dette skyldes at isbjørner er svært effektive med å omdanne PCB-er til en mer vannløselig variant. Hensikten med slike omdanningsprosesser er å omforme forurensningsstoffer til andre forbindelser som letter løses opp i vann, og på denne måten kan skilles ut fra kroppen. Men, i prosessen dannes det også metabolitter av PCB som forblir i kroppen, og disse forbindelsene er faktisk giftigere enn de opprinnelige.

Isbjørnunger er utsatt for høyere nivåer av fettløselige miljøgifter. For eksempel er nivåer av PCB i blodplasma over dobbelt så høye hos små isbjørnunger sammenlignet med deres mødre. Små isbjørnunger får høye doser av disse stoffer fra mødrene sine via fettrik melk. Dette er spesielt urovekkende på grunn av at disse stoffene kan redusere funksjonen av hormoner som har en viktig rolle for utviklingen.

Klimaendringer kan forsterke effekter av miljøgifter. Havisen er det viktigste jaktområdet for isbjørnen, og når det er lite havis, er nivåene av fettløselige miljøgifter høyere i isbjørn. Det skjer fordi lite is betyr at isbjørnen har dårligere næringstilgang og blir tynnere, og dermed blir miljøgifter mer konsentrert i kroppen. Isbjørn har høyere nivåer av fettløselige miljøgifter på våren enn på høsten, spesielt etter vintre med lite is.

Om overvåkingen

Isbjørn er et rovdyr øverst i den marine næringskjeden i Arktis, og spiser i all hovedsak sel som den jakter på isen.

Kartlegging av miljøgifter hos isbjørn i Alaska, Canada, Grønland og Norge har vist at isbjørn fra Svalbard er en av isbjørnpopulasjonene med høyest nivåer av miljøgifter. Det er påvist negative effekter av dagens nivåer av miljøgifter på isbjørnens helse, noe som innebærer en trussel for isbjørnpopulasjonen på Svalbard. Overvåkning er derfor nødvendig.

Isbjørnens totale miljøgiftsbelastning kan også være påvirket av raskt smeltende havis, noe som ytterligere forsterker viktigheten av å overvåke nivåer av miljøgifter hos isbjørn.

Steder og områder

Forhold til annen overvåking

Overvåkingsprogram
Internasjonale miljøavtaler
Frivillig internasjonalt samarbeid
Relatert overvåking