Uttak av svalbardrein (Rangifer tarandus platyrhynchus)

Halvveis nærbilde av en svalbardrein som beiter på vegetasjonskledt og ganske grønn mark.
Foto: Stein Ø. Nilsen / Norsk Polarinstitutt

Uttaket av svalbardrein overvåkes for å sikre at jakten ikke skal ha uønskede negative effekter på bestanden. Det årlige uttaket er begrenset mht. areal og kvote, basert på årlige strukturtellinger, og utgjør rundt 2,5–5 % av den totale høstbestand. Målet er «å skyte tvers gjennom bestanden». En slik avskytning ligger innenfor rammene som er satt for at høstingen ikke skal endre bestandsnivå, kjønns- og alderssammensetning.

Hva overvåkes?

Jakt på svalbardrein

Laster graf ...

Siden det ble åpnet for jakt i 1983 har uttaket økt jevnt. Flest rein ble felt i 2009 (238 dyr). Siden gikk antall skutte rein ned i to år, før uttaket begynte å øke igjen i 2012. Denne økningen har fortsatt, og i 2016 ble det tatt ut godt over 200 dyr. Fra 2004 har uttaket av voksne dyr økt. I årene 2003–2008 var tendensen at antall felte kalver gikk ned. I 2009 derimot ble det felt hele 65 kalver, 26 % av antall felte rein. Etter den tid har kalveuttaket vært lavt i forhold til antall felte dyr.

Status og trend

Fellingsstatistikken for svalbardrein i perioden 1983–2016 viser en økende trend, spesielt for voksne dyr. Det første tiåret etter jaktåpningen varierte det årlige uttaket mellom 110 og 120 dyr. I de siste 20 årene har det årlig blitt felt mellom 150 og 240 reinsdyr.

Det største uttaket var i 2009 med 238 felte dyr. Etter den tid har uttaket stabilisert seg rundt 180-190 dyr. I 2016 var uttaket 235 dyr totalt.

Økningen i uttak av kalv er svakere og den årlige kalvekvoten justeres i henhold til årets reproduksjon. Jaktresultatet avhenger i mindre grad av den faktiske tilgangen på dyr og bestandens størrelse. Fellingsresultatet påvirkes sterkere av jegernes motivasjon for å jakte/felle de tildelte dyr, vær- og føreforhold og dyrenes geografiske plassering i jaktområdene under jakta. Lav kalveproduksjon påvirker uttaket av kalv.

Årsaker

Fredningen har hatt ønsket effekt. Over de 60 år som gikk fra fredning til jaktåpning har det bygd seg opp en livskraftig og tallrik bestand på Svalbard generelt, og også i de 6 områder på Nordenskiöld Land hvor det i dag tillates jakt.

Interessen for reinsjakt er stor i Longyearbyen og har i perioder vært økende.

Inntil 2008 var det 3 ukers jakttid mellom 20. august og 10. september. I 2008 ble den utvidet i begge retninger til startdato 15. august og sluttdato 20. september – totalt 5 ukers jakttid. Dette ble gjort for å gi større fleksibilitet slik at jegerne skulle ha flere dager og helger å jakte på dersom vær og føre la begrensning på å komme seg ut. Jakttida er i dag ingen begrensning for uttak av det ene dyret hver jeger får tillatelse til å felle.

Konsekvenser

Svalbardrein høstes bare innenfor sentrale deler av Spitsbergen i 6 definerte jaktområder under ordinær jakt. Årlig uttak er kvotebegrenset og basert på årlige tellinger. Begrensningen er 1 dyr pr. kvalifisert jeger, så i realiteten styres uttaket av etterspørselen.

Det ligger i føringene at uttaket ikke skal påvirke bestandene. En utredning gjort i 2012 av forskere fra Norsk institutt for naturforskning (NINA), Norsk Polarinstitutt og daværende Universitetet for miljø- og biovitenskap (nå Norges miljø- og biovitenskapelige universitet), finansiert av midler fra Svalbards miljøvernfond, konkluderte med at jaktuttaket under dagens forvaltningspraksis har små effekter på bestandene av svalbardrein.

De voksne reproduktive simlene er den viktigste dyregruppen i bestanden. Selv ved et uttak av opptil 13 % av bestanden av voksne simler, vil ikke bestanden bli særlig redusert. Det faktiske uttaket av voksne simler de siste 10 årene har variert mellom 4 og 10 % av simlebestanden.

Rapporten konkluderer videre at en sannsynligvis kan ta ut 400–450 dyr årlig på hele Nordenskiöld Land uten at dette går ut over bestanden.

Det må påpekes at det ikke jaktes i alle områder på Nordenskiöld land, og at bare deler av den totale bestanden påvirkes av jakt. I forhold til estimert mulig uttak er dagens uttak (rundt 180–200 dyr) betryggende mht. antall dyr, selv om det ikke kan utelukkes at det i lokale terreng eller enkelte jaktområder kan være for hardt uttak.

Et prosjekt startet i 2013 skal se på i hvor stor grad simler er stedbundne eller om de evner å endre leveområde ved endrede miljøbetingelser. Resultatene av dette prosjektet kan si oss om dagens avgrensninger av jaktområder er fornuftig og om utveksling av dyr mellom områder kan kompensere for stor vinterdødelighet eller stort uttak av dyr lokalt.

Så lenge tildelt kvote er på dagens nivå og antall felte dyr utgjør en lav andel (2,5–5 %) av totalbestanden på Nordenskiöld Land, opprettholdes dagens bestandsnivå. Fellingen forventes heller ikke å endre bestandens kjønns- og alderssammensetning. Intensjonen fra Sysselmannens side, basert på føringer på faunaforvaltningen i svalbardmiljøloven og høstingsforskriften, er at det skal «skytes gjennom bestanden». Dette følger av målet om at bestandens naturlige sammensetning og utvikling ikke skal påvirkes. Enkelte år felles flere hanndyr enn hunndyr, men over år felles en rimelig lik andel. Dette er gunstig da en unngår en dreining i kjønnssammensetningen.

Det er i hovedsak 2 faktorer som bestemmer variasjonen i antall dyr mellom år hos svalbardreinen:

  1. Tetthetsavhengighet (konkurranse om næringsressurser)
  2. Klimavariasjon (f.eks. nedbør om vinteren, spesielt regn, og sommertemperatur)

Stor tetthet av rein gir konkurranse om beiteressursene og fører til nedgang i kalveproduksjon og tilvekst. Isingsvintre begrenser mattilgangen og gir økt energiforbruk pga leting etter føde og avmagring. For kalver og eldre bukker som er i dårlig hold etter brunsten, ender dette ofte med sultedøden i vårknipa.

Om overvåkingen

Felles for alle jaktbare arter på Svalbard er at uttaket synes lavt sett i forhold til den antatte totale bestanden. Det er ikke desto mindre viktig å ha en best mulig statistikk på de arter det tillates høstet av.

Svalbardrein er en endemisk art (den finnes kun på Svalbard). Reinen er øygruppas største planteeter med en spesiell økologisk tilpasning. Som art er den forbundet med stort forvaltningsansvar. Rekreasjonsjakten må ikke komme i konflikt med forvaltningsmålene.

Steder og områder

Forhold til annen overvåking

Overvåkingsprogram
Internasjonale miljøavtaler
Frivillig internasjonalt samarbeid
Relatert overvåking