Krykkje (Rissa tridactyla)

Krykkje: Nærbilde av to krykkjer som sitter i en steinformasjon. Hav i bakgrunnen. — Foto: Stein Ø. Nilsen / Norsk Polarinstitutt

Sist oppdatert 24. oktober 2022

Krykkja henter næring i havoverflaten, og fungerer som en indikator for denne delen av det marine økosystemet. Denne pelagiske måkefuglen utgjør en stor andel av sjøfuglene, både i biomasse og matkonsum, og er utbredt over hele Svalbard og det øvrige Arktis.

Hva overvåkes?

Krykkjebestand på Bjørnøya og Spitsbergen

Laster graf ...

For hver koloni er bestandsstørrelse vist som prosent av gjennomsnitt i kolonien for hele overvåkingsperioden. På Spitsbergen og Bjørnøya minket bestanden i årene frem mot 2002–2003. Etter dette har den tatt seg opp igjen i noen av koloniene, mens andre fortsatt er i tilbakegang. Etter dette har den tatt seg opp igjen i alle de overvåkede koloniene. Bestanden på Svalbard har holdt seg relativt stabil hele overvåkingsperioden sett under ett.

Data

Datafiler

Excel (.xlsx) Kommaseparert (.csv) Maskinlesbart (.json)

Siter disse dataene

Norsk Polarinstitutt (2022). Bestandsstørrelse for krykkje, angitt som prosent av gjennomsnittet i kolonien. Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen (MOSJ). URL: http://www.mosj.no/no/fauna/hav/krykkje.html

Bestandsstørrelse for krykkje, angitt som prosent av gjennomsnittet i kolonien
	Enhet	Dataleverandør	1988	1989	1990	1991	1992	1993	1994	1995	1996	1997	1998	1999	2000	2001	2002	2003	2004	2005	2006	2007	2008	2009	2010	2011	2012	2013	2014	2015	2016	2017	2018	2019	2020	2021
Bjørnøya	%	Norsk Polarinstitutt	99	120		116	96	100		105				70	95	100	96	74	98	103	100	101	105	108	110	112	101	98	97	95	102	103	107	94	92	105
Grumant	%	Norsk Polarinstitutt	108		94		117	64		151		129	136	114											100	84	76	63	87	102	95	112	96		85	105
Sofiekammen	%	Norsk Polarinstitutt	91,2203	89,6199	90,3312	146,6993	81,6181	146,8771			90,1534					63,4808
Ossian Sars	%	Norsk Polarinstitutt	70		96	125	120	88	166	104	175	116	77	123	103	84	54	50	77	78	61	98	102		90	93	132	114	109	97	107	109	103		85	91
Tschermakfjellet	%	Norsk Polarinstitutt	103		115		97	126	95	146		124	122	139		63		88		119					110	83	63	149	63	59	76		112		100	127
Alkhornet	%	Norsk Polarinstitutt	91	102	100	93	99	96	108	121	197	136	125	117		103				126					80	73	80	54	65	88	95	94	90		71	103
Fuglehuken	%	Norsk Polarinstitutt	111				117	111	191	128	106			107	68	91	75	75	83	89	87	90	86	78	112	89	98	77	103	112	111	105			107	116
Amsterdamøya	%	Norsk Polarinstitutt	104		139			120	108	125	73					42

Detaljer om disse dataene

Sist oppdatert: 24. oktober 2022
Oppdateringsintervall: Årlig
Neste oppdatering: April 2023
Oppdragsgivende organisasjon: Klima- og Miljødepartementet
Utførende organisasjon: Norsk Polarinstitutt
Kontaktperson: Sébastien Descamps; Hallvard Strøm

Metode

Overvåking foregår i fem kolonier på vestkysten av Spitsbergen; Ossian Sarsfjellet (Kongsfjorden), Fuglehuken (Forlandet), og Alkhornet, Tschermakfjellet og Fuglefjella (Isfjorden), én koloni på østkysten av Spitsbergen (Alkefjellet i Hinlopen) og på Bjørnøya.

En til tre tellinger foretas av hvert plott per sesong, fra sen ruging til tidlig tidlig kyllingperiode. Tellinger gjøres med 10×40-kikkerter.

Kvalitet

Metoden er internasjonalt standardisert (Walsh et al. 1995), og er også standardisert med den norske SEAPOP-overvåkingen.

Andre metadata

Alle data lagres i Norsk Polarinstitutts sjøfugldatabase. I tillegg lagres aggregerte data i SEAPOP sine databaser.

Referansenivå og tiltaksgrense

En nedgang i bestanden på 15–30 % over 10 år gjør at arten kvalifiserer for kategorien «Nær truet» i Rødlista.

Forvaltningsplanen for Barentshavet (overvåkingsgruppen) definerer tiltaksgrensen for arten som dersom det er nedgang i bestanden på 20 % eller mer over 5 år, eller mislykket hekking 5 år på rad.

Status og trend

Svalbardbestanden av krykkje har trolig økt gjennom det siste århundret, men de fleste kolonier i Atlanterhavet og Stillehavet er nå i nedgang. Noen kolonier har opplevd nedgang siden andre halvdel av 1990-tallet. Fra omkring 2002 er de fleste overvåkede koloniene på Bjørnøya og Spitsbergen stabile eller svakt økende. Årsaken til trenden i enkelte av koloniene på Svalbard er ikke kjent. Siden koloniene øst på Svalbard bare har vært overvåket siden 2015, er den overordnede trenden for Svalbardbestanden usikker.

På fastlandet er arten i kraftig nedgang, og krykkje er siden 2021 rødlistet i kategoriene Sterkt truet (fastlandet) og Nær truet (Svalbard).

Årsaker

Årsakene til nedgangen i enkelte svalbardkolonier er ikke kjent.

Konsekvenser

Siden den totale statusen for krykkje på Svalbard er usikker, er konsekvensene for andre deler av økosystemet også uklare.

Om overvåkingen

Krykkje er den mest tallrike måkefuglen i verden og den mest havtilknyttede i habitatvalg.

På Svalbard er krykkje en vanlig hekkende art over hele øygruppen. Krykkje henter næring i havoverflaten (i motsetning til andre sjøfuglarter) og spiser hovedsakelig invertebrater og små fisk, men kan også nyttiggjøre seg fisk som er kastet ut fra fiskefartøy. Ungene fôres ved at foreldrene gulper opp mat til dem. På Svalbard er lodde, polartorsk, amfipoder og euphausiider vanlige komponenter i dietten. Den totale hekkepopulasjonen er estimert til 270 000 par, hvorav ca. 90 000 par hekker på Bjørnøya.

Krykkje overvåkes både på Bjørnøya og på Spitsbergen. Størrelsen på flere kolonier estimeres årlig for å avdekke kort- og langtidsendringer i populasjonsstørrelse. I tillegg, for å kunne forklare, og kanskje også forutsi, disse endringene, overvåkes flere andre parametre slik som voksenoverlevelse og hekkesuksess (Bjørnøya).

Steder og områder

Fuglehuken er den nest største krykkjekolonien på Svalbard, etter Bjørnøya. Ossian Sarsfjellet er lokalisert i den innerste delen av Kongsfjorden og er lett tilgjengelig fra Ny-Ålesund. Diabasodden, Tschermakfjellet og Alkhornet ligger i Isfjorden, og Alkefjellet i Hinlopen (Øst- Svalbard).

Forhold til annen overvåking

Overvåkingsprogram: SEAPOP – Overvåkings- og kartleggingsprogram for norske sjøfugler; Forvaltningsplanen for Barentshavet; Det nasjonale overvåkingsprogrammet for sjøfugl
Internasjonale miljøavtaler: Ingen
Frivillig internasjonalt samarbeid: CAFF Circumpolar Seabird Group (CBird); Circumpolar Biodiversity Monitoring Program (CBMP)
Relatert overvåking: SEAPOP – Overvåkings- og kartleggingsprogram for norske sjøfugler
SEAPOP samler også inn data på krykkjas årlige reproduksjonssuksess og ungenes diett på Spitsbergen og Bjørnøya.

Publikasjoner

Anker-Nilssen, T., Strøm, H. 2010. Nytt klima for sjøfugl? Sjøfugl - Speiler havets tilstand - Ottar 5/2010. Ottar 283: 73–81.
Descamps, S., Anker-Nilssen, T., Barrett, R.T., Irons, D.B., Merkel, F., Robertson, G.J., Yoccoz, N.G., Mallory, M.L., Montevecchi, W.A., Boertmann, D., Artukhin, Y., Christensen-Dalsgaard, S., Erikstad, K.-E., Gilchrist, H.G., Labansen, A.L., Lorentsen, S.-H., Mosbech, A., Olsen, B., Petersen, A., Rail, J.-F., Renner, H.M., Strøm, H., Systad, G.H., Wilhelm, S.I., Zelenskaya, L. 2017. Circumpolar dynamics of a marine top-predator track ocean warming rates. Global Change Biology 23: 3770-3780.
DOI:10.1111/gcb.13715
Descamps, S., Ramírez, F., Cunningham, S. (ed.) 2021. Species and spatial variation in the effects of sea ice on Arctic seabird populations. Diversity and Distributions.
DOI:10.1111/ddi.13389
Descamps, S., Strøm, H. 2021. As the Arctic becomes boreal: ongoing shifts in a high‐Arctic seabird community. Ecology.
DOI:10.1002/ecy.3485
Frederiksen, M., Edwards, M., Mavor, R.A., Wanless, S. 2007. Regional and annual variation in black-legged
kittiwake breeding productivity is related to
sea surface temperature. Marine Ecology Progress Series 350: 137–143.
DOI:10.3354/meps07126
Frederiksen, M., Wanless, S., Harris, M.P., Rothery, P., Wilson, L.J. 2004. The role of industrial fisheries and oceanographic change in the decline of North Sea black-legged kittiwakes. Journal of Applied Ecology 41(6): 1129–1139.
DOI:10.1111/j.0021-8901.2004.00966.x
Lorentsen, S.-H., Strøm, H. 2010. Status for sjøfuglene i Norge. Sjøfugl - Speiler havets tilstand - Ottar 5/2010. Ottar 283: 28–35.
Prestrud, P., Strøm, H., Goldman, H.V. (eds.) 2004. A catalogue of the terrestrial and marine animals of Svalbard. Skrifter 201. Norwegian Polar Institute.
Sandvik, H., Erikstad, K.E., Barrett, R.T., Yoccoz, N.G. 2005. The effect of climate on adult survival in five species of North Atlantic seabirds. Journal of Animal Ecology 74(5): 817–831.
DOI:10.1111/j.1365-2656.2005.00981
Strøm, H. 2006. Black legged kittiwake. In: Kovacs, K. M. and Lydersen, C. (eds.): Birds and Mammals of Svalbard. Tromsø, Norwegian Polar Institute.
Walsh et al. 1995. Seabird monitoring handbook for Britain and Ireland: a compilation of methods for survey and monitoring of breeding seabirds. Published by JNCC / RSPB / ITE / Seabird Group, Peterborough.